Keylaknøtt

Da lillesøss Veronica og hennes utkårede Espen skulle på døve Tiesto konsert i Bergen, ble meg og Duc barnevakter for lille knøtt Keyla. Hun er vel blitt rundt 5 mnd eller noe sånt nå, og jammen har hun vokst masse siden sist! I den forstand at det å gå fra 400 gr til 1000 gr er å vokse masse. Uansett så var lille knøtt virkelig et friskt pust når det kom til min oppfatning av chihuahuaen som rase. Tidligere erfaringer har bevist at enten så skjelver de som 250 meter høye skyblokker under et jordskjelv i Kina, eller så er de hvetemelspakketunge bjeffe og -bitemaskiner. Keyla er verken eller. 

  
Denne mikroskopiske hunden lager ikke så mye som et pip når hun leker OG hun leker akkurat som en stor hund og TROR faktisk hun kan dra leken fra meg. Som om jeg lar DET skje! Keyla er ikke skjelvende redd for fremmede og vil heller hoppe bort og hilse på. MEN når Duc sitter og spiller kommer rovdyret fram som skal drepe speilbildet hans på veggen! GrrRRaff! GrrRRaFFh!